I januar i fjor ble det innført en forventet årlig arbeidsmengde for norske studenter på 1500 til 1800 timer. Dette var med bakgrunn i anbefalinger fra Bolognaprosessen; et europeisk utdanningssamarbeid hvor Norge deltar. En arbeidsgruppe nedsatt av Universitets- og høgskolerådet (UHR) hadde et opprinnelig forslag på 1600 til 1800 timer årlig arbeidsmengde.
Dersom vi skal implementere nye elementer i det norske høyere utdanningssystemet, bør det vel være en faglig og kvalitetshevende grunn for innføringen? Jeg var tett på prosessen med innføring av forventet årlig arbeidsmengde som studenttillitsvalgt, og stilte dette spørsmålet i flere sammenhenger. Jeg fikk høre som argument at det er viktig at Norge gjør som resten av Europa. Jeg fikk også høre at standarden måtte settes relativt høyt, slik at andre land ville tenke at norske studenter var blant de flinkeste i Europa. Det kunne virke som hovedårsaken til innføring av en norm for forventet arbeidsmengde for studenter var en frykt for ikke å være «best i klassen» blant landene som deltar i Bolognaprosessen.
En normert årlig arbeidsbelastning må sees i sammenheng med hvor langt et studieår er, samt hva innholdet i timene skal være. Så hvor langt er et studieår? Ifølge universitets- og høgskoleloven skal studieåret være 10 måneder. Arbeidsgruppen i UHR hadde hatt kontakt med 44 ulike høyere utdanningsinstitusjoner, hvorav 32 av disse hadde en intern norm for forventet arbeidsmengde for studentene allerede. Tilbakemeldingene til arbeidsgruppen var også at studieåret som hovedregel var satt til 40 uker.
Studieåret er altså om hovedregel på 40 av 52 uker i året – noe som betyr at studenter har 3 måneder eller 12 uker fri i løpet av et år. Studenter har altså i realiteten 9 måneder til studier, selv om det er lovfestet at lengden på studieåret skal være 10 måneder. Studenter må prestere like mye, men på en måned mindre enn hva de ifølge loven har rett på. Dersom dette er situasjonen ved norske høyere utdanningsinstitusjoner er min påstand at det er en svært uheldig praksis! Studentene fra UiB reagerer med svært god grunn når semesterlengden i realiteten faktisk er helt nede i 7 måneder i året. UiB er neppe alene om en slik praksis. Selv har jeg som student ved UiB opplevd å ha en semesterlengde på 14 uker. Dette vil ifølge normen for forventet arbeidsmengde tilsvare en arbeidsuke på 53 – 64 timer!
For de studentene som får et studieår på 40 uker, innebærer en norm på 1500 – 1800 timer en 37,5 – 45 timers arbeidsuke til studierelatert arbeid. Det er altså helt uproblematisk dersom institusjonene eller fagmiljøene legger opp til at studentene skal ha en arbeidsuke på 45 timer i uka. Dette er kombinert med en studiefinansiering hvor muligheten til å være heltidsstudent for lengst er død og begravet, og de aller fleste studenter jobber en god del timer hver uke ved siden av studiene. De fleste norske arbeidstakere har rett på en arbeidsuke på 37,5 time. Studenter omfattes ikke av arbeidsmiljøloven, og kan risikere en langt høyere arbeidsbelastning enn norske arbeidstakere.
Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (ShoT) 2010 viste at 10 til 15 prosent av studentene sliter psykisk. Tallene er fem prosentpoeng høyere enn for jevnaldrende i befolkningen. Studenter er en sammensatt gruppe, og ulike personer kan bruke et forskjellig antall timer på å gjøre samme mengde arbeid. Å legge et normert timetall relativt høyt innebærer at det blir enda større arbeidsmengde for studenter som bruker mer tid på studiene enn en gjennomsnittlig student. En norm for forventet arbeidsbelastning må ha rom for at man kan bruke mer tid enn gjennomsnittet på samme mengde arbeid.
Antallet timer studenter skal jobbe må henge sammen med innholdet i studiene; hva skal studentene lære? Læringsutbyttebeskrivelser er under utarbeidelse og skal være på plass i løpet av 2012. Dette er også en prosess med bakgrunn i Bolognaprosessen. Et nasjonalt rammeverk skal beskrive hva kandidater skal sitte igjen med av kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse etter fullført utdanning. Bolognaprosessens intensjon (fra ECTS Users’ Guide 2009) er at slike læringsutbyttebeskrivelser skal være definert før man beregner en årlig forventet arbeidsmengde. Dette må sees i sammenheng!
Forventet arbeidsmengde sett i sammenheng med innholdet i studiene og semesterlengden til studentene kan det argumenteres for. Det kan bidra til å gi studentene en større forståelse av hvor stor innsats som kreves av dem og til å sikre at studentene får lik arbeidsmengde uavhengig av hvilken institusjon de går på. Det kan også være et verktøy for å sikre at studentene ikke får en uforsvarlig høy arbeidsbelastning. Vi har imidlertid gjort dette bakvendt. Vi har slått fast hvor mye tid studentene skal bruke på studiene, men uten å finne ut av hva studentene skal lære, eller hvorvidt det årlige timetallet gir en akseptabel arbeidsbelastning fordelt utover de studieukene som studentene faktisk har til rådighet!
Resultatet kan summeres til at studenter risikerer en hverdag med urimelige krav til arbeidsmengde som må gjennomføres på et altfor kort semester. Studenter har ingen arbeidsmiljølov de kan slå i bordet med! Her trenger vi at politikere, departement og institusjonsledelser tar innover seg studentenes og studentorganisasjonens bekymring og sier NEI til en urimelig arbeidsuke!
Dette innlegget var kronikk i Klassekampen 9/2-12
